fbpx

Mens jeg nyter en blodrød solnedgang i Adriaterhavet, våkner søppelplukkerne til liv i byen bak meg.

 Han står bøyd over de store, bulkete søplecontainerne like utenfor hotellet jeg bor på. Selv i skumringen er det lett å se at klærne hans hadde trengt en runde i vaskemaskinen. Ansiktet er brunt av skitt, rammet inn av et bustete svart hår. 

Jeg innser at de samme containerne som jeg holder meg for nesa når jeg passerer, er en gullgruve for ham. Kanskje finner han dagens matrasjon der? Eller flasker å pante? Jeg unnviker blikket hans idet jeg passerer. Litt fordi jeg ikke vil at han skal føle seg beglodd, og litt fordi jeg synes det er vanskelig å se ham i øynene.

Han er ikke den eneste søppelplukkeren i Albania. I løpet av uken jeg besøker det lille fattige landet, ser jeg flere som nærmest dykker ned i de illeluktende containerne og graver rundt etter «verdier.» De er i godt selskap med katter og løshunder. Søppelsortering har de ikke, så dopapir og matrester havner i samme dunken. Desperasjonen er utvilsomt stor.

Det lille fjellandet Albania er et av Europas fattigste. Jeg trenger ikke reise dit for å vite det. Jeg har lest statistikk, hørt historier og faktakunnskapen er mer eller mindre på plass. Likevel er det først når jeg står ansikt til ansikt med mennesker som graver i søpla etter mat, at jeg virkelig skjønner hvor ille det er. Det angår meg, og det stikker i samvittigheten når jeg innser at de kanskje graver etter restene fra min frokost.


«Herre din jord bærer mat nok for alle. Takk for den delen du vil vi skal ha. Lær oss å dekke et langbord i verden, som alle kan reiser seg mette fra.»

Et samstemt kor av Misjon Uten Grensers givere som jeg er sammen med på tur til Albania, synger for maten. Maten på bordet lukter godt. Jeg tenker på søppelplukkerne og må blunke vekk noen tårer.

Hilsen fra Marte

Vipps din gave til #630614

Vi bruker cookies for å forbedre brukeropplevelsen og føre statistikk