Blakk og fortvilet banket Ruzhdi på kontordøra til Misjon Uten Grenser i Albania. Det har han aldri angret på.

Han tar i mot oss med rak rygg, fast håndtrykk og et forsiktig smil om munnen. Den blå kjeledressen bærer han med stolthet mens han viser fram verkstedet sitt. Et lite sveiseverksted, med STOR betydning.

For da Ruzhdi banket på døra til Misjon Uten Grenser for en tid tilbake, var han alt annet enn stolt. Han var en knust, fortvilet og skamfull ektemann og far som ikke klarte å forsørge familien sin. 

-Tenk deg at du ikke eide noen ting, sier Ruzhdi.

Og jeg tenker at jeg ikke en gang klarer å tenke meg hvordan det er. Det er så fjernt fra min hverdag. Et liv uten jobb, uten skikkelig sted å bo, uten penger til mat og klær til barna, kan man egentlig kalle det et liv?

Som så mange andre vanskeligstilte familier i Albania flyttet Ruzhdi og familien hans fra landsbygda til byen. Eneste bagasje de bar med seg var håpet om et bedre liv. Men Ruzhdi fant ikke noe arbeid i byen heller og skyldte snart penger både i øst og vest. Situasjonen var fortvilet.

 Til slutt måtte han rett og slett svelge stoltheten og be om hjelp. 

Veien til Misjon Uten Grensers kontor var nok ikke spesielt lett å gå for den voksne familiefaren. Men Ruzhdi har aldri angret på valget han gjorde. Menneskene han møtte der, så muligheter midt i det umulige. De så potensialet i ham.  

I dag har han fått papirer på sveisekunnskapene sine. Han har fått sveiseutstyr og etablert sitt eget verksted. Vegg i vegg med verkstedet har han og familien et lite hjem. De har fått hverdagen og livet tilbake.

Lille Brisilda på fire tripper rundt på gårdsplassen. Gjemmer seg bak farmor og sjarmerer gjengen fra Norge som er på besøk. Framtiden til den lille jenta så ikke spesielt lys ut, men nå er alt forandret. Pappaen hennes er nemlig sveiser, og han sveiser for livet. 

Hilsen Marte