Krigen ødelegger, men Nadiya har håp

– Det verste er alle de unge menneskene som dør ved fronten, også fra vår landsby. De kunne ha fått familier, men fienden kom og prøver å ødelegge alt, legger hun til.

Det har gått vel fire år siden den fullskala krigen brøt ut i Ukraina. Tolv år siden østlige deler ble invadert og Russland annekterte Krimhalvøya. Rekken av søvnløse netter begynner å bli lang. Mange lever med traumer, sorg, savn, angst og fortvilelse. Men midt i alt dette har Nadiya fått mer håp. Og det til tross for at hun de siste årene har levd med sterke smerter i bena sine.

Hjelpsom nabo

Nadiya er enke og bor alene. Hun er ensom. Den eneste datteren hennes bor lagt unna og besøker moren svært sjelden. Men Oleksandr, en av korrdinatorene i Misjon Uten Grenser, er naboen hennes. Det er et lykketreff.

– For noen år siden begynte jeg å hjelpe henne med å hente vann, bære ved, kjøpe medisiner eller kjøre henne til sykehuset. Hun må bruke to stokker for å gå, og jeg forstår at hun har mye vondt, sier han.

Nadiya er så glad for hjelpen hun får, men hun kan ikke forestille seg et liv uten arbeid.
– Jeg står alltid opp veldig tidlig og vil gjøre noe, men jeg klarer først ikke å ta et eneste skritt fordi smertene i beina nesten ikke er til å holde ut.

Likevel dyrker hun fremdeles det hun kan, i hagen sin.
– Pensjonen min er ikke nok å leve av nå som prisene har skutt så voldsomt i været, forklarer hun.

De to siste årene har hun også fått fast støtte fra Misjon Uten Grenser; jevnlige poser med mat og hygieneartikler.
– Det er veldig verdifullt, tro meg. Det hjelper meg å leve, ikke bare overleve, sier hun – og ser det ikke som en selvfølge at hun tilgodeses på den måten:
– Jeg føler kjærlighet når jeg får hjelp av gode mennesker gjennom misjonen. Jeg håper vi en dag møtes i himmelen, legger hun til.

Tøft liv

Nadiya er et takknemlig menneske som har hatt et krevende liv. Det er tjue år siden hun kom flyttende dit hun bor nå – og giftet seg for andre gang. Før det hadde hun jobbet på et sovjetisk kollektivbruk og vært gift med en voldelig alkoholiker. Marerittene fra den tiden forfulgte henne lenge. Hun forteller at hun kunne våkne skrekkslagen om natten og kjenne smerten av slagene hans.

– Men den andre mannen min helbredet meg med sin godhet, smiler hun.
De fikk nesten ti år sammen før han ble syk og Nadiya måtte stelle han de nesten tre årene – til han døde for åtte år siden.
– Men det var ikke vanskelig å ta vare på han, sier hun stille. Mannen hennes var kjærlig og omsorgsfull, forklarer hun – og selv jobbet hun som hjelpepleier på den tiden.    
– For meg var mannen min en velsignelse fra Gud, understreker hun stille.

Troen på Gud er viktig for Nadiya. Hun går i en ortodoks kirke, og forteller at hun ber og leser Bibelen. Hun og Oleksandr har gode samtaler om åndelige ting og evig liv.

Ingen føler seg trygge nå

Oleksandr mener at krigen har rammet Nadiya ekstra hardt og forverret helsen hennes. Hun supplerer:
– Gjennom hele mitt liv hadde jeg aldri opplevd krig – før nå – i min alderdom.

76-åringen erkjenner at frykten ikke slipper taket, og hun beskriver situasjonen i landsbyen i tre korte setninger:
– Ingen føler seg trygge. Ingen planlegger fremtiden. På mange måter har livet nesten stoppet opp.

Men hun har likevel håp. Fordi hun erfarer seg elsket av Gud og støttet av mennesker – noen av dem langt borte.

Sammen kan vi dele Guds godhet og kjærlighet med de mest sårbare i Øst-Europa. Bruk vippsnummer 630 614