Maryanas liv er forvandlet

Nå har Maryana blitt 17. Hun har ikke lyst til å gå i detaljer om de mest krevende årene sine, men forteller at det var en tid med mye smerte, mange tårer, stor usikkerhet og en bunnløs fortvilelse.

Livredd søskenflokk

Barnevernet i Ukraina var i ferd med å plassere Maryana og søsknene hennes på et barnehjem. Men da tok storebroren hennes kontakt med en familie han kjente: Kunne han og søsknene få bo hos dem i en periode?  

– På den tiden var jeg et komplett mareritt, sukker Maryana.
– Smerten inni meg bare eksploderte, og jeg var frekk, løy, foraktet menneskene rundt meg og ble med i en veldig negativ ungdomsgjeng.

Hun smiler forsiktig:
– Det som reddet meg – eller oss – var at storebroren vår hadde begynt å gå i kirken før alt dette skjedde. Han hadde fått et annet syn på livet …  

Broren var også med på en sommerleir med Misjon Uten Grenser, og det var der han møtte det ekteparet som skulle bli adoptivforeldrene til den foreldreløse søskenflokken.

Maryana fortsetter:
– Da broren min delte historien vår, ble de veldig berørte. I etterkant inviterte de oss hjem til seg. De møtte oss med en godhet vi aldri hadde opplevd før; det var trygt, og de var så varme.  De hadde flere fosterbarn fra før, og da vi skulle dra, gråt lillesøsteren min og ville ikke dra igjen.
Maryana tar en liten pause før hun forteller videre:
– Men jeg klarte ikke å åpne meg, for jeg turte ikke stole på noen. Jeg var altfor redd for å bli såret.

Sakte forandring

Men denne familien adopterte Maryana og søsknene hennes.

Det ble en tøff start. Maryana var ulykkelig. Hun smelte med dører og snakket ikke med noen. Men gradvis forandret ting seg.

Svetlana, som bodde i familien fra før, fikk gradvis slippe inn i livet til den opprørske tenåringen. Hun tok Maryana med på ungdomsmøter i den lokale kirken, en menighet som samarbeider nært med dagsenteret som Misjon Uten Grenser driver.

– Vi gikk fast på korøvelser, søndagsskole og andre aktiviteter på senteret. Svetlana tok meg med overalt, smiler Maryana.

Søndagsskolen fikk stor betydning for ungjenta. Der ble hun kjent med Bibelen. Dessuten kunne hun få svar på spørsmålene sine:
– I starten trodde jeg ikke på Gud – men Guds mirakler og hans omsorg var liksom rundt meg på alle kanter. Etter hvert begynte jeg å se på Gud som en god far og kirken som en stor, vennlig familie av ufullkomne mennesker som Gud har samlet – og lærer å elske hverandre.

Påsken 2025

17-åringen sirkler samtalen inn på den store forvandlingen i livet hennes:
– Jeg har begått så mange synder at jeg ikke engang vil nevne dem. Men i påsken i fjor spurte pastoren – som han alltid gjør – om det var noen som ønsket å omvende seg. Da var jeg klar. Tårene mine rant. Det var som om noen løftet meg opp og førte meg fram. Den dagen ga jeg alle syndene mine til Gud og ba ham hjelpe meg.

Livet har blitt helt annerledes.

– Nå har jeg trygghet og visshet. Angsten min er borte. Jeg tror virkelig at det var synd som skilte meg fra Gud. Men nå er det motsatt. Jeg har fått en annen nærhet til ham. Jeg har blitt mer glad og mer åpen. Jeg reagerer ikke like sterkt når noen sårer meg.

Maryana får ikke takket familien sin nok.
– De støtter meg i alt. På alle måter. Jeg er så takknemlig for disse menneskene som elsker meg for den jeg er. De ber for meg, bryr seg om meg og hjelper meg alltid. De er virkelig forbilder for meg.

Hun sammenligner foreldrene, storebroren og de hun møter gjennom Misjon Uten grenser med trappetrinn som ledet henne til Kristus. Og nå er hun selv et slikt trappetrinn for noen. På søndagsskolen – der hun selv begynte på sin vei for å nærme seg Gud –– er hun nå med og underviser de yngre barna. Hun er også fast med i en ungdomsgruppe, og i kirken lærer hun å spille gitar.

Maryna har også faddere gjennom Misjon Uten Grenser. 
– Jeg blir så inspirert av alt misjonen gjør for oss, og hvordan de investerer i barn og ungdom. Skjebnen min er forandret ved at Gud har brukt mange mennesker – også dem som støtter misjonen, avslutter hun.

Vil du bli fadder til et barn (til), kan du lese mer her.