Etter skoletid gir barn en bedre hverdag

For ikke lenge siden sto han i fare for å slutte helt på skolen. En ubeskrivelig tøff hjemmesituasjon uten noen form for støtte, gjorde at han ikke klarte å ta til seg læring og utvikle seg slik han skulle.

Manglet motiverende støtte

Maria, senterets leder, forteller at de har kjent Vlads familie i flere år, for storesøsteren hans kom til Senteret allerede da de startet opp, et arbeid de driver i samarbeid med en lokal, evangelisk menighet i Kovel, nord i Ukraina.

– Foreldrene til Vlad sliter med alkoholmisbruk. Fordi de ikke klarer å følge opp, har alle barna i familien sakket akterut i utviklingen sin. Forholdene er forferdelige, sukker hun.

Alisa, en av de unge, frivillige som arbeider ved Senteret kan fortelle at det samme gjelder for flere av de andre barna som kommer til dem:
– Det er faktisk ganske mange fjerdeklassinger – ti år gamle barn – som ennå ikke kan skrive.

Vlad er en av dem som fremdeles ikke kan alle bokstavene:

– Han er veldig lei seg for at han ikke gjør det. Jeg skulle virkelig ønske at han lærte og var fornøyd med resultatene.

Maria minner oss på hvordan sammenhengen mellom dårlige resultater og fravær av positiv støtte hjemmefra ødelegger den motivasjonen som trengs for å lykkes i skolearbeidet.

– Mange av barna som er med på Etter skoletid har traumatiske hjemmeforhold. Det påvirker evnen deres til å lære og til å kommunisere med andre. Uten støtte vil slike barn slite med å klare skolen og dessuten blir de ofte stadig mer isolerte. Men når de kommer inn i et miljø der med engasjerte voksne som er glad i dem, forandrer de seg; de snakker, og de nøler ikke med å uttrykke tankene og følelsene sine.

Trenger noen som vil lytte

Alisa har et stort hjerte for barna på Etter skoletid. Hun fikk selv hjelp gjennom Etter skoletid-programmet da hun var barn, så hun vet mye om hvordan barn fra familier som strever tungt, han det. Og hun gleder seg over at Vlad har dette stedet å komme til.

– Her har han venner og positive aktiviteter, og han blir gitt oppmerksomhet. Ofte vil han ikke dra hjem når opplegget er slutt for dagen, for han har ingen andre som tar vare på ham. Eller som vil lytte til det han har å fortelle …

For Vlad er en gutt som gjerne vil dele med andre det som skjer i livet hans, og han elsker å få klemmer. Men livet hans gjør han også sårbar, og iblant lukker han seg inn i seg selv, kan Alisa også fortelle.

Leirliv erstattet med hverdag

– Her lærer jeg meg å lese og skrive, og her har jeg lært meg å leke og prate med andre barn, sier han selv. Dette siste forteller oss hvor alene Vlad må ha vært, og hva det har gjort med ham å være overlatt til seg selv. Men nå smiler han når han forteller hvor gøy de ofte han det, og at det han liker best er bibeltimer, turer, leker og når de lager ting.

Han peker på Alisa og sier at hun er hans beste venn. Men at han også har fått andre venner på senteret. Det er tydelig at Senteret har blitt et trygt rom for ham, et sted der han vokser i selvtillit og selvinnsikt, og gis en følelse av mening.

Da intervjuet med den takknemlige tiåringen ble gjort, gledet han seg veldig til å være med på en av sommerleirene.  Nå er leiren over og hverdagen tilbake. Vlad kunne dra på leir fordi trofaste støttespillere som deg bidro økonomisk. Takk skal du ha! Vil du nå være med og bidra til en bedre hverdag for barn som Vlad? Din gave betyr mye.