– Mine barn får utdanning takket være dere

Men veien hit har vært lang.

Historien begynner med to foreldre som virkelig ønsket det beste for barna sine. Som visste at veien ut av fattigdom handler om utdanning. Og om vilje. Men vilje og gode ønsker er ikke alltid nok. For å bryte fattigdomssirkelen trenger man helt konkret støtte.

Flyttet for barnas skyld
Da de eldste var små, levde familien i dyp fattigdom i et avsidesliggende område i Albania, langt fra skoler og sykehus. Et sted uten framtid for neste generasjon, forsto mor Shpresa og far Musa, nå 52 og 61. Derfor valgte de å flytte til utkanten av Durrës, der det var gratis tomter og bedre mulighet for å få jobb. Men drømmen om et bedre og tryggere liv ble raskt knust. Tomten lå i et sumpområde med stadige oversvømmelser, og de slet med å bygge huset sitt. Jobber var det tynt med.

I 2014 kom Misjon Uten Grenser i kontakt med dem. Kostandin, som ble deres koordinator og besøkte familien regelmessig, beskriver situasjonen deres slik:
– Huset var uferdig og i dårlig stand. Barna trengte omsorg og oppfølging, og den eneste som jobbet var moren. Faren har agronomi-utdanning, men klarte ikke å finne arbeid i Durrës. Arbeidsledigheten og fattigdommen gikk på helsen løs, og han utviklet en kronisk form for lungebetennelse.

Ny motgang
Fadderprogrammet gjorde familien godt fra første stund.
– Da jeg forsto hvor mye den støtten kom til å hjelpe oss, begynte jeg å puste igjen, forklarer Musa.

Men så kom jordskjelvet i Albania i 2019. Musa forteller om det:
– Det slo oss helt ut. Jeg var hjemme med to av barna da det begynte. Huset ble skadet. Vi sov ute i flere netter og tente bål i hagen. Men «misjonen» hjalp oss med å reparere skadene.

Bare ett år senere sørget pandemien for ytterligere belastninger. Samtidig ble Shpresas syn svekket som følge av 12 år med dårlige arbeidsforhold ved tekstilfabrikken der hun jobbet. Uførepensjonen hun mottar er på 150 euro i måneden. Det strekker ikke langt.

Mot en bedre framtid
Men gjennom alt dette har ikke familien Mulaku mistet motet helt. Fordi «misjonen» har vært der. Hele tiden.

– De har fått materiell og mental støtte. Barna har fått skolesekker, hjelp med skolearbeidet og fått være med på sommerleirer, utflukter og ulike kristne aktiviteter, oppsummerer Kostandin.

Nå er familien ikke lenger med i faddeordningen. Den støtten trenger de ikke, men uten stipendprogrammet hadde ikke barna fått den solide utdannelsen som de nå har eller er på vei til å få.

– Mine barn får utdanning takket være dere. Shpresa og jeg har aldri har hatt – og har heller ikke nå – de økonomiske midlene som trengs for å støtte barna våre, selv om jeg mer enn noen vet hvor viktig utdanning er, konstaterer Musa. Han er takknemlig.

Som far er han også opptatt av hvordan mange unge i Albania tvinges til å reise utenlands for å finne arbeid på grunn av manglende kvalifikasjoner og få muligheter i hjemlandet:
– Jeg vil ikke at barna mine skal reise utenlands for å jobbe og bo der. Jeg håper at blir her og jobber i sitt eget land, og at de kan forsørge seg selv – og oss – i fremtiden.

Datteren Jerida (bildet over) samstemmer. For henne ble et gratis engelskkurs som Misjon Uten Grenser tilbød henne som tenåring, starten på det som i dag er en fullført master i engelsk: 
– Turismen i landet vårt har utviklet seg raskt de siste årene, og fremmedspråk er nyttig for å få gode og trygge jobber i den bransjen, sier hun om endringene i hjemlandet de siste årene.

Kostandin smiler: – Som koordinator er jeg veldig glad på denne familiens vegne. I dag er de et levende eksempel på en fullstendig forvandling. Og jeg ser takknemligheten i øynene til både foreldrene og barna deres hver gang jeg møter dem.

For barna i familien Mulaku ble skolesekkene et slags symbol på en bedre framtid. I dag har alle barna avsluttet eller holder på med et målrettet utdanningsløp. Vil du være med og slik at flere barn får den samme muligheten til å finne en vei ut at fattigdommen?
Vipps ditt bidrag til 630 614