Ny innsats i Øst-Ukraina

Tetiana oppdrar tre barn alene i en liten landsby der nesten 20 000 mennesker bodde fredelig sammen ved starten av 2022. Men det var før byen ble okkupert av russiske styrker – rett etter krigsutbruddet.

Da den ble frigitt 30 dager senere var store deler av byen etterlatt i ruiner. Innbyggerne kunne fortelle om sult, lammende redsel og tortur. Omtrent 50 mennesker hadde blitt henrettet.

Desperat kamp
Tetianas to yngste barn, 12 og 10 år gamle, bærer fortsatt på vonde minner fra denne skremmende måneden. Soldater patruljerte gaten deres, kikket inn i hjemmene og spredte frykt. Ved Guds nåde ble en tragedie unngått. Moren forteller at en modig nabo grep inn da soldatene nærmet seg deres hus:

– Han ba dem om ikke å gå inn fordi det bare var redde små barn der. Utrolig nok gikk soldatene videre.

Men rett ved siden av huset de bor i, ble en høy bygning okkupert av russiske snikskyttere. Alle som gikk utenfor sin egen hage eller forsøkte å bevege seg gjennom byen, risikerte å bli skutt.

Det etterlot Tetianas familie i en desperat kamp for å overleve. Innelåst i hjemmet uten tilgang til grunnleggende forsyninger, opplevde barna hennes sult og tørst på en måte ingen barn burde måtte oppleve.

– Vi hadde ingenting å drikke, forteller datteren. – Men vi fant en måte å overleve på. Vi samlet snø utenfor døra vår. Den tinte vi og drakk, selv om vannet var skittent.

Byen ble frigjort av ukrainske styrker etter harde kamper. Gater som tidligere var preget av menneskers hverdagsliv, var merket av skader etter granater. Bygninger var ødelagt, viktige tjenester hadde kollapset. Nå er lokalsamfunnene i ferd med å reise seg igjen. Men fordi denne regionen grenser til Russland, lever innbyggerne fortsatt med hyppige flyalarmer, mye bekymring og de ettervirkningen krigen har påført dem.

Et trygt sted
I denne situasjonen har en lokal menighet blitt et godt sted å være for de to barna til Tetiana. Noen venner inviterte dem med i et barnearbeid, og der følte de seg velkomne, verdsatt og trygge.  

Nå går de to nesten to timer hver uke for å for å komme til kirken.

Etter alt de har opplevd – krig, okkupasjon, sult og frykt – fortsetter de å gå, fast bestemt på å være i Guds hus, der de kjenner at noen er glad i dem og finner fred.

Pastoren i menigheten, Yuri, er Misjon Uten Grensers lokale koordinator i området. Han sørger for skyss hjem igjen for de to og for andre barn som ellers ville hatt problemer med å komme seg til kirken. For mange familier er denne enkle handlingen en sterk påminnelse om at de ikke er alene.

Tetiana har lovet at hun skal bli med en dag, men hun har opplevd mye vondt som gjør det vanskelig for henne å bli med i kirken. Alenemoren har opplevd mye motgang. Mannen hennes forlot henne alene med barna for flere år siden. Hun slet tungt allerede før krigen, og de følelsesmessige sårene hennes er fremdeles åpne. Men fordi barna hennes ber for henne, og hun ser deres tro og hører historiene de forteller, har noe begynte å endre seg.  Litt etter litt smelter isen rundt det sårede hjertet hennes.

– Denne familien trenger sårt våre bønner, og vår støtte og medfølelse, fastslår Volodymyr Brychuk. Han leder Misjon Uten Grensers arbeid i Ukraina. – og fortsetter:

– Lokale menigheter, som den Yuri er pastor i, er allerede svært sentrale i sine lokalsamfunn fordi de gir praktisk hjelp, åndelig støtte og håp til mennesker som er dypt preget av krigen. Derfor samarbeider vi tett med ham for å identifisere og støtte sårbare familier, barn og eldre som lever i fattigdom og vanskeligheter i denne byen.

Allerede under et besøk i byen i april, da Volodymyr og et team som var sammen med ham, sjekket ut om det var mulig å starte arbeidet i Øst igjen, fikk Tetianas familie og andre sårbare husholdninger i området de første mateskene. Det opplevde de svært lettende i en tung hverdag med økende kostnader og vedvarende usikkerhet – samtidig som det minnet dem om at kristne søsken rundt om i verden bryr seg om deres situasjon.

I mer enn fire år har Ukraina levd med krigens ødeleggelser. Millioner av familier har opplevd tap, flukt, usikkerhet, frykt og dyp indre smerte. Virkningene strekker seg langt utover fysisk ødeleggelse og økonomiske vanskeligheter. Foreldre sliter med å gi barna sine selv det aller mest nødvendige.

Historier som denne minner oss på hvorfor Misjon Uten Grenser stadig ser etter muligheter for å gjenoppta og utvide arbeidet i Øst-Ukraina. Familier som lever med fattigdom, traumer og vedvarende konsekvenser av den pågående krigen, trenger både praktisk støtte og det håpet som lokale menigheter kan gi dem.

Din nestekjærlighet kan hjelpe en krigsrammet familie. Kan du tenke deg å bli fadder for en Ukrainsk familie?