Stipendet oppfyller drømmen

– Dette siste året har jeg jobbet litt som lærer ved siden av studiene, og jeg stortrives i rollen, forteller han begeistret.

Alex trakk på ingen måte vinnerloddet da han ble født – til fattigdom på landsbygda i Moldova. Der vokste han opp i en familie med mye kjærlighet, men uten en far, og med en mor som hadde åpenbare psykiske problemer. Mens broren hadde alvorlige lærevansker, bemerket Alex seg som en skoleflink gutt. Han var ressurssterk og forsto tidlig at familien hans var avhengig av at han tok ansvar. Det er en tung byrde å bære for et barn. 

Så potensialet

Heldigvis ble Alex inkludert i Misjon Uten Grensers fadderprogram allerede da han gikk i andre klasse. Nå – mange år senere – er han svært bevisst på den støtten trofaste givere har bidratt med i hans og familiens liv. Han uttrykker også dyp takknemlighet for hva Misjon Uten Grensers tilstedeværelse i hans nærmiljø har betydd. Ion, familiens koordinator, ble tidlig en mentor og farsfigur som har fulgt ham i alle år siden.

– Ion så potensialet i meg da jeg var en liten gutt, og fremdeles betyr han enormt mye for meg, sier 23-åringen.

Ion er stolt over den Alex har blitt:
– Det betyr mye for meg å se at han også har et nært forhold til Gud, understreker han, og blir rørt ved tanken på den lille, sårbare gutten som ble så overveldet av glede hver gang Ion kom på besøk til familien hans.

Mye ansvar

De besøkene ble ekstra verdifulle da moren ble innlagt på psykiatrisk sykehus – i to år – og Alex, som tenåring, måtte ta ansvar for broren og en onkel som heller ikke klarte seg selv.

Hovedansvaret for familiens ve og vel bærer han fremdeles. Utenfor huset sitt har de en stor hage med vindruer, og Alex hjelper moren med å produsere druejus. Det gir litt inntekt, som sammen med morens og brorens beskjedne uføretrygd, skal dekke familiens utgifter. Takket være hjelp fra venner, og at Alex har tjent litt som vikarlærer, har de det siste året kunnet pusse opp huset litt, blant annet med et lite kjøkken, noe de ikke hadde før.

Ressursene er knappe, og Alex innrømmer at dagene hans er travle med tett timeplan på fakultetet, praktiske oppgaver hjemme og oppgaver på studiet som skal gjøres unna før neste dag. Han står tidlig opp og legger seg sent. 

– Jeg synes det er vanskelig å takle alt sammen. Mange ganger strekkes strikken for langt, men jeg opplever at Gud gir meg styrke, sier han, og legger til at stipendet fra Misjon Uten Grenser betyr at alle utgiftene som er knyttet til studiet hans, er dekket.

– Var det ikke for det, hadde nok ikke drømmen min blitt oppfylt, erkjenner han.  

Menigheten viktig

Alex er glad i faget sitt, men han ser læreryrket mer enn noe som en mulighet til å være et forbilde for elevene.
– Og så håper jeg på å gi dem tro på at de kan bidra til å gjøre verden til et bedre sted.

At nettopp det driver Alex selv, er det ingen tvil om:

– Jeg opplever virkelig at Gud bruker meg, sier han.

– I landsbyen der vi bor, gjør vi i menigheten vår alt vi kan for å hjelpe mennesker. Vi besøker eldre, deler ut mat, inviterer til undervisning og bibelgrupper, og vi har aktiviteter for både barn og ungdommer, utdyper han. 

Mye av energien Alex trenger for å sjonglere krevende studier og de mange behovene på hjemmebane, henter han gjennom menighetsarbeidet i helger og ferier. Han har mange jern i ilden, men å formidle evangeliet til barna i landsbyen gir han ekstra glede. Det samme gjelder Misjon Uten Grensers sommerleirer, der han er med som teamleder.

I takknemlighet øser Alex ut det han selv har tatt imot, og sørger for input til eget liv gjennom samtaler, bibelstudium og fellesskap med jevnaldrende.

En ny tid

Våren og sommeren 2025 er en slags milepæl i livet hans så langt. I juni dette året er han altså i mål med sin bachelorgrad, og håper på fast jobb i skolen. Men det er ikke den eneste forandringen som skjer i Alex’ liv dette året: I januar forlovet han seg med Emanuela, som er sykepleier. Nå gleder de seg til å feire bryllupet, som er under planlegging.

Det er mye å glede seg over og takke for i livet hans, men utfordringene er langt fra over: Moren og broren vil begge trenge støtte så lenge de lever, og lønningene i Moldova krever sparsommelighet. Ikke minst hos den som skal ha omsorg for storfamilien sin. Men Alex har en utdanning som gir muligheter, og han har mennesker rundt seg – i familien og i landsbyen – som han vet er glad i ham. Dessuten er han bærer av en visjon du som giver indirekte har vært på å gi ham: Verden kan bli et bedre sted for alle hvis vi deler ressursene våre!

Takk skal du ha som støtter Misjon Uten Grenser!

Vil du gi en gave til utdanningsstipend, så fler får samme mulighet som Alex?